dscl . -read /Groups/gruppe GroupMembership

@@@B@)–|—–<

Anne Sofie von Otter synger denne balladen med dramatisk innlevelse i dette klippet fra youtube – og dirigenten elsker det

Wer reitet so spät durch Nacht und Wind?
Es ist der Vater mit seinem Kind;
Er hat den Knaben wohl in dem Arm,
Er faßt ihn sicher, er hält ihn warm.

«Mein Sohn, was birgst du so bang dein Gesicht?»
«Siehst, Vater, du den Erlkönig nicht?
Den Erlenkönig mit Kron und Schweif?»
«Mein Sohn, es ist ein Nebelstreif.»

«Du liebes Kind, komm, geh mit mir!
Gar schöne Spiele spiel’ ich mit dir;
Manch’ bunte Blumen sind an dem Strand,
Meine Mutter hat manch gülden Gewand.»

Her er klippet

«Mein Vater, mein Vater, und hörest du nicht,
Was Erlenkönig mir leise verspricht?»
«Sei ruhig, bleibe ruhig, mein Kind;
In dürren Blättern säuselt der Wind.»

«Willst, feiner Knabe, du mit mir gehn?
Meine Töchter sollen dich warten schön;
Meine Töchter führen den nächtlichen Reihn,
Und wiegen und tanzen und singen dich ein.»

«Mein Vater, mein Vater, und siehst du nicht dort
Erlkönigs Töchter am düstern Ort?»
«Mein Sohn, mein Sohn, ich seh es genau:
Es scheinen die alten Weiden so grau.»

«Ich liebe dich, mich reizt deine schöne Gestalt;
Und bist du nicht willig, so brauch ich Gewalt.»
«Mein Vater, mein Vater, jetzt faßt er mich an!
Erlkönig hat mir ein Leids getan!»

Dem Vater grauset’s, er reitet geschwind,
Er hält in Armen das ächzende Kind,
Erreicht den Hof mit Müh’ und Not;
In seinen Armen das Kind war tot.

Tordenen druknet de høye ropene fra publikum som applauderte ham nedover bakken mot det store monumentale plastifiserte fargerike bildet av stresskoffertbærende virkelighetsfraværende tomblikkede menn med hatt, og en og annen kvinne kunne nok også ha funnet plass.
Han virket urolig. Stresset. Mediaoppbudet var gedigent, og kameraene klikket og surret, mens han ble beroliget med at dette var jo et sant gjenferd fra tidligere tider, eller tider som skal komme.
Han tødde opp, oppdaget en vakker journalist midt i bakken, gikk opp til henne og falt ned på asfalten for å kysse skoene hennes.
Vi lo. Vi smilte. Vi funderte. Vi sto fast fundamentert.
Over oss lente VG-journalisten seg ut, og fra oven fotograferte han landskapet under seg. Som et overvåkningskamera styrt av tabloidpressen. Som presser blod av stein flere ganger daglig, mens skipet synker og stormen uler.

To regissører, en kunstner. Eller en regissør og to kunstnere som med bred pensel sprer Pushwagners kunst utover lerretet. Ville ikke unnvært det. Ville bare ha vært mere med.

Senere, pressekonferanse, seanse med en som lever, lever sitt eget liv, lever godt nå, ikke som før, blir ikke lurt, blir bare sett og respektert og likt. Svarer lurt på spørsmål, parerer og observerer og tegner og maler mens han sitter og sanser.

Sparket han hatten av i et hallingkast? Breaket han på scenen? Før filmen ble vist for publikum, for oss som ser mennesket bak solbrillene. Vi koste oss. Han koste seg. Liker å være i rampelyset. Som en Charlie Chaplin.

Her er et bilde av Pushwagner som signerer det store bildet han donerte til Filmfestivalen i 2011. Han var virkelig gira under avdukingen og senere under visningen av filmen om seg selv. Regn og vann veltet ned i bøtter og spann.

Meget severdig action-film, med Daniel Craig som (gode, gamle) agent 007 – og det for 3. gang på rad. Len dere tilbake i kinosetet, IKKE spis knaskende godteri for det kan gå utover kinoopplevelsen til de andre i kinosalen. Filmen varer i 2.5 timer, og er ikke kjedelig i noen deler av den tiden.

Javier Bardem er skurken denne gangen, og han spiller en ganske syk rollefigur. Grusom, men det på grunn av svik fra ledelsen i MI6 (M).

Det er forøvrig stor forskjell i action-scenene fra de tidligste Bond-filmene og denne. Disse scenene har mer og mer glidd over i Batman-/Spiderman-genren, ja alle disse nye action-filmene har himmelen full av spesialeffekter og dataanimerte usannsynligheter, men det funker som underholdning. Det blir litt tegneserie over det. Og det er vel ikke helt dumt.

Gå og se den!

Mange ganske ekle scener i denne filmen. I ettertid føler jeg ikke akkurat at det er min type film. Det var håndholdt kamera i stor utstrekning – det gjør kanskje ikke noe, tenker du, men det gjør ikke filmen bedre etter min mening om man bruker slikt filmatisk håndarbeid.

Maria Bonnevie var nydelig i filmen, og spilte rollen sin veldig godt. Det samme gjorde Kristoffer Joner (som alltid), og også den tredje hovedpersonen, David Dencik.

Hva handler den om? Et mørkt, dystert, bakteppe til et trekantforhold som starter i ung alder, mellom karakteren til Bonnevie, Joner og Dencik. Forholdet får følger for brødrenes relasjon i negativ retning. Bringer fram ondskap og sorg.

Kan det være at enkelte hodetelefoner som enkelte musikk(?)-elskere(?) går rundt med er feilkonstruert? Lyden går jo utover – brer seg smertefullt utover t-baner, busser og togkupeer. I dag var det vel en form for tekno, men jeg har også fått gleden av å bli tvunget til å lytte til lethal black metal-musikk(^¨)  kl. 6 om morgenen. Oh well.

Det var moro å være tilbake i Oslo for å løpe maraton den 22. september i år.

Været var litt rufsete, akkurat som det var en gang i 1981 da jeg løp mitt første maraton i Oslo. Den gang som nå, startet vi ut fra Rådhusplassen og løp vestover. Var vi så langt ute som Bygdøy før vi snudde og løp tilbake mot byen? Tror det, men kan ta feil. Det regnet i hvert fall ganske kraftig i en periode. Tror også at vi gikk i mål inne på Bislett. I alle fall, det var moro, husker jeg, og vondt var det også. Akkurat som i år. Fra ca. 30 km og inn var det som om all elastisitet og spenst i leggene var forsvunnet, og erstattet med vonde og stive trekubber.. I vinden forbi Operaen på andre runden, var det nesten så jeg fikk lyst til å bryte hele løpet, men jeg bokstavelig talt bet tenna sammen, krummet ryggen og subbet framover. Selv liten fart i steget fører en fortere fram enn å gå eller stoppe helt opp. Jeg pakket meg inn i 3.30-feltet da det tok meg igjen ytterst mot Bekkelaget, og vi skulle løpe tilbake til Operaen i en kraftig og kald motvind. Takk til det feltet, for at jeg klarte å løpe i ett helt til bakkene opp mot trafikkmaskinen. Da måtte jeg gå. Men subbet i vei igjen gjennom Grønlandsområdet, og mot festningen og Karl Johan. Brosteinene var tunge å forsere. Sakte gikk det, men kom inn på 3.34, og var fornøyd med det. 3 måneder tidligere hadde jeg hatt kramper i leggene og anklene under Nordmarka skogsmaraton, og brukte der 4.24, men da måtte jeg gå nesten hele veien de siste 15 kilometerne. Mer trening, øvelser for legger og lår og litt lengre treningsøkter i ganske bra fart gjorde vel sitt til at jeg ikke fikk kramper i Oslo maraton. Kanskje leggsmertene kom fordi jeg byttet over til sko med lav hæl en uke før maratonen? :-/ Fikk ikke tak i Mizuno Precision-sko, så jeg kjøpte et par Saucony Mirage med 4mm drop.

Dagen etter løpet dro vi til Roma, hvor vi gikk ca 10 timer hver dag i 4 dager… Det var forferdelig vondt i leggene hele tiden, men det var jo mye å se på i Roma da. 🙂