Tordenen druknet de høye ropene fra publikum som applauderte ham nedover bakken mot det store monumentale plastifiserte fargerike bildet av stresskoffertbærende virkelighetsfraværende tomblikkede menn med hatt, og en og annen kvinne kunne nok også ha funnet plass.
Han virket urolig. Stresset. Mediaoppbudet var gedigent, og kameraene klikket og surret, mens han ble beroliget med at dette var jo et sant gjenferd fra tidligere tider, eller tider som skal komme.
Han tødde opp, oppdaget en vakker journalist midt i bakken, gikk opp til henne og falt ned på asfalten for å kysse skoene hennes.
Vi lo. Vi smilte. Vi funderte. Vi sto fast fundamentert.
Over oss lente VG-journalisten seg ut, og fra oven fotograferte han landskapet under seg. Som et overvåkningskamera styrt av tabloidpressen. Som presser blod av stein flere ganger daglig, mens skipet synker og stormen uler.

To regissører, en kunstner. Eller en regissør og to kunstnere som med bred pensel sprer Pushwagners kunst utover lerretet. Ville ikke unnvært det. Ville bare ha vært mere med.

Senere, pressekonferanse, seanse med en som lever, lever sitt eget liv, lever godt nå, ikke som før, blir ikke lurt, blir bare sett og respektert og likt. Svarer lurt på spørsmål, parerer og observerer og tegner og maler mens han sitter og sanser.

Sparket han hatten av i et hallingkast? Breaket han på scenen? Før filmen ble vist for publikum, for oss som ser mennesket bak solbrillene. Vi koste oss. Han koste seg. Liker å være i rampelyset. Som en Charlie Chaplin.

Her er et bilde av Pushwagner som signerer det store bildet han donerte til Filmfestivalen i 2011. Han var virkelig gira under avdukingen og senere under visningen av filmen om seg selv. Regn og vann veltet ned i bøtter og spann.